Ramine Debrest – kunstneren som gir gamle sjøkart nytt liv

Vi oppdaget kunsten hans ved en tilfeldighet. Noen dager senere satt vi i atelieret hans i Brest, omgitt av malerier, gamle sjøkart og fortellinger fra verdenshavene. Møtet med den franske kunstneren skulle vise seg å by på flere overraskelser, blant annet en spesiell forbindelse til Norge, felles røtter i Iran og en invitasjon vi slett ikke hadde forventet.

Sailing SeaBee · 2026-11-02

Lenge før vi kommer innenfor døren til atelieret til Ramine Debrest, får vi et første inntrykk av kunstneren vi er i ferd med å møte. Bygningen ligger i sentrum av Brest og har en varm terrakottafarge som skiller seg fra husene omkring. Store deler av fasaden er dekorert med fargerike figurer, menneskeskikkelser og fantasifulle motiver som vi allerede kjenner igjen fra bildene hans. At en kunstner velger å dekorere bygningen han arbeider i, er kanskje ingen revolusjon, men det sier likevel mye om hvor gjennomført han er i sitt virke. Ramine har tatt sitt særegne uttrykk med ut på gaten og gjort selve bygningen til en del av kunsten.

Vi blir stående og betrakte fasaden før vi går inn. Bare noen dager tidligere hadde vi aldri hørt om mannen som holder til her. Nå står vi utenfor atelieret hans med Bianca og Bentley på slep, invitert til å tilbringe ettermiddagen sammen med ham. Det er i seg selv ganske spesielt, men det skal vise seg at vi har langt flere felles forbindelser enn noen av oss hadde forestilt seg.

Historien begynte kort tid etter at vi hadde kommet til Brest med seilbåten SeaBee III. Etter fem måneder langs europeiske kyster ønsket vi å bruke oppholdet i Bretagne til å bli bedre kjent med menneskene som lever og arbeider her. Vi hadde allerede opplevd mye av den maritime kulturen gjennom havnene vi besøkte, fyrtårnene vi passerte og kystlandskapene vi seilte gjennom. Nå ville vi også møte dem som dokumenterer, bevarer og forteller historiene fra denne delen av Frankrike.

Det var under denne letingen vi kom over bildene til Ramine. Gamle sjøkart, som en gang hadde vært brukt til navigasjon, var blitt forvandlet til fargerike malerier fulle av skip, fyrtårn, mennesker og maritime fortellinger. Dybdekurver og geografiske navn lå fremdeles synlige under motivene, mens kunstnerens egne figurer hadde overtatt deler av kartbildet. Vi ble umiddelbart fascinert. For oss som hadde brukt de siste månedene på å studere nettopp sjøkart for å finne trygg vei mellom havnene, var det noe helt spesielt ved å se dem brukt på denne måten.

Vi sendte ham en e-post, fortalte om seilasen vår og spurte om han kunne tenke seg å møte oss. Svaret kom raskt, og allerede før vi hadde truffet hverandre, fikk vi den første overraskelsen. Ramine fortalte at han hadde et nært forhold til Norge, at han hadde samarbeidet med Lindesnes fyrmuseum og et fyr i Stavanger, og at han gjennom årene hadde fått gode venner i landet vårt.

Hva var egentlig sannsynligheten for at en kunstner vi hadde oppdaget ved en tilfeldighet i Bretagne, skulle ha en slik forbindelse til Norge? Vi hadde reist gjennom syv europeiske land for å komme hit, og nå skulle vi altså møte en fransk kunstner som allerede kjente deler av vår egen maritime historie.

Mandag 2. november møtte vi opp utenfor atelieret hans. Planen var å gjøre et intervju, ta noen fotografier og lære mer om kunsten. Vi endte med å tilbringe flere timer sammen.

En kunstner med røtter i flere verdener

Innenfor døren fortsetter den fargerike verdenen vi allerede har fått en forsmak på utenfor. Atelieret er fylt med malerier, sjøkart, bøker og skulpturer, og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. På veggene henger maritime landskap der virkelige steder er blandet med fantasifulle figurer, gamle fartøyer og menneskeskikkelser. Flere av bildene er så detaljerte at vi må gå helt inntil for å få med oss alt som foregår.

Ramine tar imot oss med en åpenhet som raskt gjør samtalen uformell. Vi begynner naturlig nok med kunsten, men kommer snart inn på Norge, Bretagne og vår egen reise langs Europas kyster. Så forteller han at han opprinnelig kommer fra Iran, men har bodd nesten hele livet i Frankrike.

Benedicte og jeg ser på hverandre. Faren hennes kommer også fra Iran, og dermed har vi oppdaget enda en forbindelse som ingen av oss hadde forventet da vi avtalte besøket.

Samtalen får flere naturlige avstikkere. Vi snakker om landene vi kjenner, om mennesker som har satt spor, og om hvordan forskjellige livshistorier kan møtes på de mest uventede steder. Norge er et tilbakevendende tema, og det er interessant å høre Ramine fortelle om sine opplevelser der. Samtidig er det tydelig at vi deler en interesse som strekker seg langt utover geografiske og familiære forbindelser. Havet har hatt en viktig plass i livet hans, slik det nå har fått i vårt.

Mens vi har kommet til Brest med vår egen seilbåt, har Ramine brukt store deler av yrkeslivet på å studere, observere og dokumentere livet til sjøs. Han kjenner det maritime miljøet fra forskningen, fra kunstneriske prosjekter og fra reiser med fartøyer i den franske marinen. Det er nettopp denne kombinasjonen av faglig kunnskap, praktiske erfaringer og kunstnerisk nysgjerrighet som gjør arbeidene hans så interessante.

Historien som begynte på fiskebåtene

Det mest karakteristiske ved Ramines kunst er bruken av gamle sjøkart som underlag for maleriene. Kartene er ikke tilfeldige dekorative elementer, men en grunnleggende del av komposisjonene. Kystlinjer, dybdekurver og geografiske navn blir stående igjen mellom figurene han maler, og gir bildene en forbindelse til virkelige steder og farvann.

«Kart har alltid fascinert meg, og jeg har alltid samlet på dem», forteller Ramine.

Interessen kan spores tilbake til tiden da han studerte maritim etnologi og forsket på hvordan kunnskap ble tilegnet og videreført blant kystfiskere. Arbeidet brakte ham ut på fiskebåter, hvor han observerte hvordan erfarne sjøfolk navigerte, arbeidet og delte kunnskap med hverandre. For å dokumentere det han lærte, begynte han å kjøpe gamle sjøkart over Bretagne på bruktmarkeder. På disse kartene tegnet han inn observasjoner og forklaringer fra forskningsarbeidet.

Etter hvert utviklet tegningene seg. Han begynte å bruke flere farger, figurene ble mer omfattende, og kartene fikk gradvis en kunstnerisk funksjon som gikk langt utover den opprinnelige dokumentasjonen. Da dette uttrykket begynte å ta form, hadde han allerede forlatt universitetsforskningen.

I dag har han bygget opp en omfattende samling av gamle kart, og han stiller strenge krav til materialet han bruker. «Fotokopier interesserer meg ikke. Jeg arbeider bare med gamle kart som har vært brukt til sjøs, og med kart jeg selv har navigert etter.»

Det er noe av det som gjør bildene hans så fascinerende. Kartene har allerede en historie før han begynner å arbeide med dem. De kan ha ligget på kartbordet i et fartøy, blitt brukt til å planlegge seilaser eller vært brettet ut mens sjøfolk forsøkte å finne veien gjennom vanskelige farvann. Noen bærer spor etter lang tids bruk, mens andre er så gamle at de representerer en annen epoke innen sjøfarten.

Ramine forteller at han enkelte ganger bruker flere år på å finne akkurat det kartet han ønsker til et bestemt maleri eller bokprosjekt. Før han kan begynne å male, må kartene ofte restaureres og klargjøres, og han har gjennom årene utviklet egne teknikker for dette arbeidet.

Vi bruker god tid på å studere noen av maleriene. For en seiler er sjøkartet først og fremst et arbeidsverktøy som viser hvor det er trygt å ferdes, hvilke grunner man må holde avstand til, og hvor vannet er dypt nok. Hos Ramine er de samme opplysningene blitt en del av fortellingen. Et fyrtårn kan reise seg mellom dybdekurvene, mens seilskip og menneskeskikkelser fyller områdene rundt. Likevel forsvinner aldri kartet helt. Det ligger der som et geografisk fundament under kunstnerens egen verden.

Blant motivene er det særlig fyrtårnene vi kjenner oss igjen i. Vi har passert utallige av dem siden vi forlot Norge, og langs kysten av Normandie og Bretagne har de vært spesielt fremtredende. Noen står ytterst på høye klipper, mens andre er plassert på skjær langt ute i havet, der strøm, tidevann og grunner gjennom århundrer har gjort navigasjonen krevende.

For Ramine er fyrene mer enn bygninger som hjelper sjøfolk å finne veien. De er også sentrale elementer i historiene han ønsker å fortelle. «Som i et tredimensjonalt diorama forsøker jeg å fremstille alle elementene i en historie som en sammenhengende helhet.»

Historiene kan bygge på hans egne erfaringer, andre sjøfareres opplevelser eller historiske hendelser knyttet til bestemte farvann. Fyrtårnene fungerer som faste holdepunkter i komposisjonene, mens skipene, menneskene og de mange detaljene rundt dem gir bildene liv.

«Et fyr viser sjøfolkene hvor land er, og menneskene på land hvor havet er.»

Akkurat denne interessen har også ført ham til Norge. Han forteller om forbindelsene til norske fyr og menneskene han har blitt kjent med gjennom arbeidet. For oss, som nettopp har lagt flere måneder med seilas bak oss, er det ekstra interessant å møte en kunstner som har funnet sin egen måte å dokumentere den samme maritime verdenen på.

Fra forskningsarbeid til reiser med den franske marinen

Ramines interesse for havet har ført ham langt utenfor Bretagne. Gjennom årene har han reist med fartøyer tilhørende den franske marinen, og erfaringene har gitt ham både nye motiver og tilgang til steder de fleste kunstnere aldri får anledning til å besøke.

Han forteller at den franske marinen har en lang tradisjon for å ta med kunstnere som dokumenterer reisene og observasjonene underveis. Tidligere kunne slike skildringer være rettet mot admiralitetet og kongen. Ramine ser sin egen rolle som en mulighet til å formidle opplevelsene til et bredere publikum, og han er særlig opptatt av at barn og unge skal få ta del i historiene.

«Jeg besøker ofte skoler og forteller om verden med de virkemidlene jeg har: fotografier, tekst, kart og malerier.»

Han understreker at han ikke selv er militær, og at det er menneskene om bord som gjør disse reisene verdifulle for ham. «Det er egentlig ikke marinen som tar meg med om bord, men sjøfolkene.»

I begynnelsen var det uvant å være med på slike oppdrag, men etter hvert lærte han å tilpasse seg hverdagen om bord og bidra der han kunne. Han foretrekker oppdrag med en vennskapelig karakter, gjerne med havnebesøk i andre land, mens rene overvåkningsoppdrag i Nord-Atlanteren interesserer ham mindre.

Arbeidet krever også en forståelse av hvilke opplysninger som kan deles med omverdenen. Han har fått innblikk i livet om bord, men er samtidig bevisst på at enkelte forhold tilhører besetningen alene. «Det er ikke alt som skjer om bord som kan fortelles videre. Det finnes også hemmeligheter og private forhold.»

Derfor konsentrerer han seg mye om det som skjer utenfor fartøyet, og om historiene som knytter skipet og besetningen til stedene de besøker. Med seg hjem har han skisser, fotografier, notater og inntrykk som senere kan bli til malerier, bøker eller utstillinger.

Det siste store reiseprosjektet hans har ført ham til Amazonas, hvor han nylig tilbrakte to måneder. Nå arbeider han med et nytt bok- og utstillingsprosjekt med tittelen «De la Guyane au Brésil à bord de La Résolue», som på norsk kan oversettes til «Fra Fransk Guyana til Brasil om bord på La Résolue». Han planlegger en større utstilling mot slutten av 2027, gjerne først i Brest og senere andre steder i Frankrike og Europa. Også dette prosjektet har en pedagogisk side, og han arbeider allerede med skoleelever som får ta del i fortellingene fra reisen.

Mens han forteller om prosjektene, får vi et stadig tydeligere inntrykk av hvor tett forskeren, sjøfareren og kunstneren henger sammen. Det er vanskelig å skille den ene rollen fra den andre. Reisen gir ham erfaringene, forskningen har gitt ham metodene for å observere og dokumentere, mens kunsten lar ham bearbeide og formidle det han har sett.

Fargene som preger både kunsten og kunstneren

Etter hvert som vi beveger oss rundt i atelieret, blir det stadig tydeligere hvor viktig fargene er for Ramine. Maleriene har sterke kontraster og en detaljrikdom som gjør at man oppdager nye elementer hver gang man ser på dem. Blå og turkise havområder møter varme røde, gule og oransje toner, mens menneskene og figurene har et uttrykk som gjør arbeidene lett gjenkjennelige.

Han forteller at han er kritisk til det han oppfatter som en sterk interesse for mørke og dystre uttrykk i deler av samtidskunsten. Også journalistikken får gjennomgå. Han mener mediene ofte foretrekker dramatiske og negative historier fremfor fortellinger om glede og menneskelige opplevelser.

Som journalist og TV-produsent synes jeg naturligvis dette er interessant, og vi snakker om hvordan historier blir valgt ut og presentert. Ramine er tydelig på hva han selv ønsker å bidra med gjennom kunsten.

«Jeg elsker glede og farger. Som kunstner har jeg et oppdrag, og det er å kjempe mot mørket i verden.»

Han forteller at han ved enkelte anledninger har fått beskjed fra kunstgallerier om å dempe fargebruken, men at han har nektet å gjøre det. «Lyset skal seire.»

Det er lett å kjenne igjen denne holdningen i arbeidene som omgir oss. Selv på gamle og falmede sjøkart bruker han sterke farger som gir motivene en helt egen karakter. Den samme stilen møter oss i skulpturene hans, som tar utgangspunkt i figurene fra tegningene og maleriene. Han arbeider blant annet med bronse og resin, og bronseskulpturene blir først modellert i leire før de støpes av en profesjonell bronsestøper.

Likevel er det maleriene som stadig vender tilbake til tankene hans. Han beskriver hvordan nye ideer kan dukke opp når som helst, ofte uten å være knyttet til et bestemt prosjekt. Da kjenner han behov for å arbeide videre med dem og få motivene ned på kartene eller lerretene. «Ellers blir den mentale maskinen min overfylt og setter seg fast.»

Han har sitt hovedatelier i Brest, hvor mye av utviklingsarbeidet foregår, og et sommeratelier i Camaret-sur-Mer, der han også selger kunst. Det er tydelig at han trives med å ha flere prosjekter i gang samtidig, og entusiasmen smitter når han forteller om nye malerier, skulpturer, bøker og utstillinger.

Vi kommer også inn på den maritime kulturarven i Bretagne, som ligger ham nært etter mange år som forsker og kunstner. Han er bekymret for at gamle håndverkstradisjoner og kunnskap skal gå tapt, særlig innen restaurering og bevaring av historiske fartøyer. Mange foreninger har vært avhengige av offentlig støtte, og økonomiske endringer gjør det vanskeligere å opprettholde aktiviteten.

Samtidig mener han at den eldre generasjonen ikke alltid har klart å gjøre tradisjonene attraktive for yngre mennesker. «Hvorfor skulle man dra til et skipsverft for å skrape et treskrog når man heller kan ha det moro ute på bølgene med et surfebrett?»

Bak spørsmålet ligger en oppriktig bekymring for kunnskapen som kan forsvinne når de som behersker håndverket, ikke lenger har noen å lære det videre til. Det handler om mer enn å bevare gamle båter. Det handler også om menneskene som har bygget dem, brukt dem og videreført erfaringene gjennom generasjoner.

Dette er historier Ramine kjenner godt, og som stadig finner veien inn i kunsten hans.

Da Bianca fikk låne arbeidsplassen hans

Mens vi voksne snakker om forskning, reiser og kunst, har Bianca begynt å finne seg godt til rette i atelieret. Hun er fem år og har allerede rukket å besøke en rekke steder som kanskje er litt utenom det vanlige for barn på hennes alder. Gjennom månedene på sjøen har både historiske slott, museer, gamle fartøyer og verksteder vært en del av opplevelsene våre.

Hos Ramine blir hun raskt opptatt av det som foregår rundt henne. Han gir henne et eple, og etter hvert får hun også lov til å sette seg ved arbeidsplassen hans for å tegne.

Det blir et av ettermiddagens aller hyggeligste øyeblikk.

Mens vi fortsetter samtalen, sitter Bianca ved kunstnerens arbeidsbord og arbeider konsentrert med sin egen tegning. Hun har bestemt seg for å lage et selvportrett, og motivet er henne selv mens hun spiser eplet hun nettopp har fått.

Vi kan ikke annet enn å smile. Rundt henne henger malerier skapt gjennom et langt kunstnerliv, mens hun sitter ved det samme arbeidsbordet og lager sin egen lille fortelling med papir og farger.

Det er også fint å se hvor naturlig Ramine inkluderer barna i besøket. Bentley er med oss gjennom ettermiddagen, og ingen av dem blir behandlet som forstyrrende elementer i et atelier fullt av kunst. Tvert imot virker det som om Ramine setter pris på å ha dem der.

Bianca får arbeide med tegningen sin i fred, og vi voksne kan fortsette samtalen. Hun er tydelig fornøyd med å ha fått plass ved bordet hans, og etter hvert tar selvportrettet form.

For oss blir denne delen av besøket minst like minneverdig som mange av historiene vi har fått høre. Vi hadde kommet til atelieret for å studere kunsten til Ramine Debrest, men fikk samtidig oppleve hvordan han møtte en liten jente med den samme åpenheten og interessen som han hadde vist oss voksne.

En invitasjon som overrasket oss

Da vi omsider begynner å gjøre oss klare til å gå, har flere timer passert. Vi har rukket å se et stort antall malerier og skulpturer, snakke om gamle sjøkart, fiskehistorie, fyrtårn og reiser med den franske marinen. Vi har hørt om forbindelsene hans til Norge, oppdaget den felles tilknytningen til Iran og fått et innblikk i arbeidet med de kommende prosjektene hans.

Samtalen har beveget seg langt utover spørsmålene vi opprinnelig hadde forberedt, og det har vært naturlig å la den gjøre det. Ramine har hatt mye å fortelle, og vi har hatt minst like mye vi har ønsket å spørre om.

Før vi drar, gir han oss en bok han selv har laget. Det er en hyggelig gave fra en mann vi inntil nylig ikke kjente, og som allerede har brukt store deler av dagen sin på å vise oss kunsten og fortelle om arbeidet sitt.

Så kommer enda en overraskelse. Han spør om vi kunne tenke oss å komme hjem til ham og kona på middag.

Vi blir både glade og overrasket over invitasjonen. Det er tross alt bare noen dager siden vi sendte ham en e-post og spurte om han kunne tenke seg å stille til et intervju. Nå har vi tilbrakt flere timer sammen, og før vi forlater atelieret, snakker vi allerede om muligheten for å treffes igjen.

Vi samler sammen tingene våre, får med oss barna og går ut gjennom døren til gaten i Brest. På utsiden møter vi igjen den varme terrakottafargen og de karakteristiske figurene som hadde fanget oppmerksomheten vår da vi kom.

Denne gangen blir vi stående og se på fasaden med litt andre øyne. Vi har fått høre om reisene, menneskene og erfaringene som ligger bak mange av motivene, og vi har sett hvor stor plass kunsten har i livet hans. Det som først fremsto som en fargerik og uvanlig bygning, gir nå et langt mer personlig inntrykk.

Bianca har fått tegne et selvportrett ved arbeidsbordet til en kunstner som har reist over store deler av verden. Vi har fått en bok i gave, mange nye historier å arbeide videre med og en invitasjon til middag.

På vei tilbake mot SeaBee III snakker vi allerede om besøket og alt vi har opplevd denne ettermiddagen. Vi har fremdeles flere uker foran oss i Bretagne, og forhåpentligvis blir det anledning til å møte Ramine og kona igjen før vi seiler videre.

Denne gangen blir det kanskje rundt middagsbordet hjemme hos dem.